Frågan er om jag ska prova på svenska så gott jag kan- eller satsa på norsk- så godt jeg kan... Ingen av alternativen er optimala.....
Hater å få påminnelsen om at hverdagen som kjennes så normal igjen- likevel ubønnhørlig er forandret.
I dag leste jeg igjen i avisen om hvor viktig det er å oppdage brystcanceren på et tidlig stadium. Jo senere den oppdages, jo mindre blir overlevelsessjansene. Det er jo helt logiskt- men det stikker noe så innmari dypt inn i sjela mi hver gang jeg konfronteres med det. For i min hverdag prøver jeg jo å ikke tenke på cancer, jeg prøver å ikke tenke så mye på noenting faktisk. Det gjør det enklere.
Men når jeg vet at min cancer ikke ble oppdaget tidlig, at det gikk 8 månder fra jeg selv oppdaget den til den ble behandlet, att hele 15 lymfkjertler hadde cancer- da blir det veldig veldig vanskelig for meg å tenke positivt, å tenke att jodda Ingrid- du er frisk nå, du er en av de som overlever! Det eneste jeg med hele hjertet føler er at det er jeg som kommer til å dø av dette, for jeg vet jo at min cancer ikke ble oppdaget tidlig. I f...ing hate it. Merde merde merde.
Men nå har jeg jo blitt så rutinert at jeg ganske så snabbt skyver tanken bort og fortsetter som om ingenting har hendt. Men jeg undrer på om det ikke lusker rundt i all hemmelighet i mitt omedvetne. Det mååå jo ha sin innvirkning på min person på et eller annet vis.
Min psykolog sa til meg for en god stund siden att det finns en enkel forklaring til at jeg tror at jeg kommer til å få cancern tilbake igen, at jeg ikke tror at jeg kommer til å overleve cancern. Det magiske ordet er kontroll. Jeg ble veldig forbauset da jeg hørte det, men det var en utrolig eyeopener. Ifølge psykologen så er det "tryggere" for meg å forberede meg på det værste, enn å ta sjansen på å leve og tro at jeg er frisk, for så en vakker dag helt uforberett få beskjed om cancer igjen. Fantastisk fascinerende at jeg velger å leve med en slik total negativ tanke som at jeg kommer til å dø av cancern, i stedenfor å leve i håpet. Men mitt kontrollbehov er ikke nytt for meg, det har jeg snakket med psykologen min om lenge før jeg fikk cancerdiagnosen. Så jeg innser at det med stor sansynlighet stemmer. Jeg er så dersperat etter å ha komtroll over livet mitt at jeg ubevisst velger en slik destruktiv løsning. Men pga mine tidligere erfaringer med akutt oppståtte krisesitusjoner, først med mitt alvorlige prolaps/ diskbrock - som bla førlamade min urinblåsa samt tarm - och min cancer diagnose 2 år senere - så våger jeg tydligvis ikke annet. Jeg vet jo at jeg aldri i livet vil oppleve slike sjokk engang til. Begge daignosene var veldig traumatiske for meg.
Men er det noe vi ikke har her i livet, så er det kontroll- iallefall ikke i den grad jeg gjerne skulle ville ha det.
Merket i dag igjen skuffelsen av å se et bilde av en vakker kvinne med cancer- som døde bare noen få månder senere enn bildet var tatt. Hun var så vakker, hun strålte av liv og energi. Jeg synes jeg ser så fraiche og frisk ut. Men selv ikke det kan være en garanti for at du er frisk. Jeg merker at jeg fremdeles leter etter tegn som kan gi meg beskjed om at " nå er du frisk". - Et friskt utseende trodde jeg naivt kunne være et likt tegn, men nei. Jeg har et så stort behov av å kunne vite om jeg er frisk !! Om jeg kommer til å forbli frisk- fri for cancer. Det er for jævlig at det ikke finns noe som kan gi en trygghet, et bevis på at jeg er frisk. Ja- jeg vet at det gjelder for alle mennesker, også for de som aldri har hatt cancer, men har man hatt cancer har man nok et litt større behov for en slik reassurance.
Øver tell noko meir positivt !
Har hatt en trevlig dag med min 80 år gamle mor, vi fikk bla. undangjort et legebesøk, cafebesøk og har hatt en trevlig middag med reinskav og rødnvin.
Fick til og med skviset inn et cafe besøk med min gode venninne Heidi- herlig med 1 times intens skravling om alt og ingenting.
Åkte de 2 min det tar å kjøre til min storesøster for å låne en ingrediens til middagen. Kjente på hvor utrolig kosleig det var å bare kunne stikke innom henne på en sånn snabbvisit. Tenk om jeg altid kunne gjøre det- at vi bodde så nære hverandre. Det hadde vært en fantastisk berikelse i mitt liv. Men det hjelper ikke å dvele ved slike tanker !
Nå venter min mor på at vi skal legge oss.... Får vel være lydig datter og avslutte kvelden.
Massor med kramar till fina dig!!!!
SvaraRaderaSov gott!
Åååå så bra du skriver!!! Kontrollbehov er du ikke alene om! ;-)
SvaraRaderaStor nattaklem
Elisabeth
Här har du en till med stort kontrollbehov. Att vara utlämnad åt läkarvetenskapen är jobbigt när man är van att styra och ställa över allt själv. Har du hört något mer om en eventuell ärftlighetsutredning?
SvaraRaderaKram, Pernilla
Hoppas du har sovit gott. Det är så jobbigt att tappa kontrollen, och det här med frisk eller inte grubblar man ju på hela tiden. När är man egentligen friskförklarad, kommer man någonsin att bli det? Du skriver så bra och faktiskt gick det rätt bra och förstå det fast jag inte kan norska. :-) Sköt om dig,
SvaraRaderaKRAM, Annika S